Gamle spanske hesteraser, andalusiere, neapolitanere, karsthester og arabere blir regnet som lipizzanerens forfedre, og gjennom disse har raser som ligger enda lengre tilbake i tid hatt innflytelse på rasens utvikling.

Andalusieren

Spanske historikere hevder at det fantes hester på den pyrineeiske halvøy allerede før havet brøt igjennom det nåværende Gibraltarstredet, og at disse hestene kom fra Nord-Afrika. Den første tilførsel av hester som det er historiske vitnesbyrd om, var de 2000 numidiske og libyske hester som kartagenerne brakte med seg i perioden 500-220 før Kristus; legendariske dyr, som etter sigende var "hurtigere enn vinden". De ble etterlatt i vill tilstand på halvøya inntil den romerske invasjon i år 219 f.Kr. Romerne fanget og temmet de spanske hestene, men da de trakk seg tilbake, ble hestene overlatt til seg selv igjen. I de neste 600 år formerte hestene seg uten menneskelig innblanding.

På det afrikanske kontinent hadde berberen utviklet seg som en egen rase. Foredlet gjennom krysninger med arabere har disse hestene påvirket utviklingen av den iberiske hest. Berberen har nå mistet mange av de kjennetegn den dengang hadde; stort hode, konveks nese, lange ører og en tung bred hals. Datidens erber var altså tydelig forskjellig fra araberen. Gjennom andalusieren har lipizzaneren arvet en av rasens tydeligste kjennetegn, den konvekse nesen. Den klassiske lipizzaner, med unntak av den arabiske Siglavy-stammen, har i århundreder båret dette karakteristiske kjennetegnet fra sine afrikanske forfedre i form av en mer eller mindre bøyet neserygg.

I år 711 invaderte maurerne Spania og tok med seg ca. 300.000 hester, hovedsakelig en lettere type berber. Krysningsproduktet av den tyngre og den lettere typen utviklet seg til andalusieren. Skjønnhet og letthet fra den sørlige typen, forenet med kraft og utholdenhet fra den nordlige typen, er egenskaper som vi sammen med høye kneløft finner hos lipizzaneren. Den gamle spanske typen andalusier eksisterer ikke lenger. På små stutterier prøver man å ta vare på restene av denne praktfulle rasen, som har hatt stor innflytelse på de fleste av våre varmblodsraser. Lipizzaneren er nok den hesterasen som er mest lik sine forfedre. Erkehertug Karl II importerte ni andalusiske hingster og 24 hopper til stutteriet Lipizza i 1580.

Neapolitaneren

Ved siden av det gammel-spanske blod har også det gammel- italienske blod hatt stor innflytelse på rasen, og da spesielt neapolitaneren. Allerede i romersk tid ble rasen lovprist. I de påfølgende århundreder ble rasen forbedret ved krysninger med arabere fra Syria, og med andalusiere. I denne tiden var neapolitanerne de beste hestene på den italienske halvøy. De var store, men grasiøse, hadde et godt temperament, og hadde dessuten egenskaper som gjorde dem egnet både som ride- og kjørehester. De var kraftigere enn de spanske hestene, og var sent utvokst. Neapolitaneren hadde sin glanstid i det 17. århundre. Den var berømt for sine opphøyede, langsomme og korte skritt. Det høye kneløftet sørget for at den ble ansett som den beste hesterase både for høyskoledressur og som prakthest forspent den "kongelige vogn". På grunn av krig, gale avlsmetoder og for mye innblanding av fremmed blod, eksisterer ikke denne gamle italienske rasen lenger.

Araberen

Araberen, "født av vinden", ble fra oldtiden av kjent som den raskeste, fyrrigste og edleste hesterasen. Opprinnelig stammet rasen fra områdene i og omkring Mesopotamia. Rasen spredte seg etter hvert til begge sider av den arabiske halvøy. Den arabiske hest er et harmonisk syn med et lett, kantet hode, konkav neserygg (rasens kjennetegn), en grasiøs hals, og med store uttrykksfulle øyne. Den har fin glansfull pels, og elastiske, elegante bevegelser. At hesten er liten, og at den ofte har en svak rygg og korte skritt, blir ikke sett på som negativt i hjemlandet. Hesten er utrolig utholden, og kan i ekstreme tilfelle holde ut i opptil 240 km pr. dag. Rasen blir selektert på blodslinjer, hurtighet og utholdenhet. Hardhet, utholdenhet, nøysomhet og sunnhet, samt stolt skjønnhet og et langt liv er egenskaper som vi finner igjen hos lipizzaneren.

Karsthesten

Andalusieren, neapolitaneren og araberen har hatt betydelig innflytelse på lipizzaneren, men karsthesten ble benyttet som avlsbasis. Helt i fra oldtiden ble det avlet hester i området ved Trieste, og disse var etterspurt på grunn av deres utholdenhet, hurtighet og kraft. Romersk hesteavl ble drevet etter Virgilius' prinsipper: Strengt utvalg av hopper og hingster, en nøyaktig ført stambok og utsøkte steder for stutterier. Karsthesten var altså et resultat av grundig avlsarbeid. Allerede i middelalderen var rasen høyt ansett ved turneringer og som stridshest. Typiske rasekjennemerker som hardhet, kraft og utholdenhet lever videre hos lipizzaneren.